‍

Statistikken på alvorlige skader i håndballen viser at det er snakk om mange. Spesielt sett i sammenheng med andre idretter. Spillet byr på mange brå vendinger og knallharde dueller som bærer med seg en risiko for belastningskader og akutte skader. Vi ser at skadene ikke kun kommer i senere alder, men også hos de yngste spillerne.

Debatten om skadeforebygging, og hos hvem ansvaret egentlig ligger, er godt i gang. De fleste «på banen» er enige om at vi trenger mer forskning på området og at antall skader er altfor høye. Vi tar en snakk med Rikke Skiri Østigård, som nå spiller for Rælingen HK, for å komme tett innpå noen med førstehåndserfaring på området.

Rikke opplevde å ryke korsbåndet i en alder av 18 år. På dette tidspunktet spilte hun for juniorlandslaget, Moldes damelag og klubbens 3. divisjonslag. Selve skaden skjedde under en landslagskamp i Litauen. Det som følger er ett år med opptrening, i tett samarbeid med fysioterapeuter og klubben. Etter ett år med lang og grundig opptrening mottar Rikke klarsignal fra en lege til å trene som vanlig. To uker senere ryker hun korsbåndet igjen, i samme kne.

Rikke har opplevd å måtte sjonglere landslag, skole og to forskjellige lag innenfor samme klubb. Dette høres voldsomt ut, og det bekrefter hun. «Når man som ung spiller må balansere håndball, jobb og skole har man begrenset med treningstid, og da blir det fort ikke prioritert tid til skadeforebygging».

Til spørsmål om hun synes klubbene tar ansvar for å inkludere skadeforebyggende trening i ung alder svarer hun, «De fleste lag har kjørt 10 minutter skadeforebyggende som en del av oppvarming til trening. Men det hjelper så lite om den totale belastningen er for stor. Du har det fysiske aspektet, men også det psykiske presset rundt å måtte prestere på alle arenaer».

Dette er det nok mange som kan kjenne seg igjen i. Finnes det noen usunne holdninger til å overbelaste kroppen i håndball? Er det en ukultur rundt å prioritere å bli best fremfor å ta vare på kroppen? «Man er så uerfaren at man ikke forstår at kroppen ikke makter den belastningen. Det var ingen som hjalp meg med å forstå, eller la til rette for at jeg burde ta en hviledag eller hoppe over en kamp. Det skulle jeg ønske noen sa til meg og der må det en endring til,» svarer Østigård.

Det er tydelig at dette er et problem, og man kan diskutere hvem som egentlig sitter med ansvaret for å forebygge skader og skape sunne holdninger hos unge håndballspillere. Rikke peker på tidligere erfaringer med håndballcuper hvor de gjerne spilte opptil 2-3 kamper på en dag, over en lengre periode. Til dette svarer Rikke: «Som en ung og sulten spiller er det vanskelig å selv forstå når nok er nok, og man har så lyst til å markere seg. Eget ansvar satt til side, noen må inn og virkelighetsorientere deg».

Hvordan kan vi som foreldre og trenere støtte barna i å danne sunne rutiner og holdninger til det fysiske og psykiske presset man opplever i idretten? Hva tenker du?

‍

‍

Publisert på Facebook 02.05.2019